Anders Vinjar - «Polylogue»

Musikkstykket «Polylogue» blir til gjennom publikums bruk av verket. Derfor er «Polylogue» verken 'autonomt' eller 'autogenerert musikk', men først og fremst et eksempel på at et kunstverk er en samtale mellom mange, og ikke geniets monolog.

Av Grethe Melby/Kunstnett Norge

Når du for første gang besøker «Polylogue» vil du kanskje spørre: - "Unnskyld?!? Hva er egentlig poenget?" For her har du blitt fortalt at du skal få høre et nykomponert stykke samtidsmusikk. Og hva møter du? Rare lyder som knapt nok når opp til betegnelsen "plingplong". I dine ører høres det kanskje mest ut som irriterende støy. Og hva har alle bildene og chatkanalen med musikk å gjøre?

Besøk «Polylogue» om igjen!

Dersom du tar deg tid til å besøke «Polylogue» igjen, vil du oppdage at det du en gang hørte har blitt annerledes. Dersom du til og med besøker «Polylogue» jevnlig i løpet av månedene mai og juni, vil du også finne ut av og bruke de muligheter som ligger innbakt i verket. Dermed kan du oppleve at fragmenter av det du skrev i chatrommet har blandet seg med det du hører. Du vil se musikk som grafikk i tillegg til å høre den som lyd - mens bilder har blitt til toner. Og du vil kunne hente ut notasjoner og spille verket selv. Med andre ord: Du vil definitivt oppleve at noe skjer. Hele tiden. Fordi du er der.

Samtaler med bildekunst

Det er det som er poenget: «Polylogue» er utenkelig uten publikum. Det er umulig å vise dette verket uten at selve visningen får konsekvenser for verket selv. Mannen bak «Polylogue», Anders Vinjar, er enig i at «Polylogue» har et vist slektskap med "dropsskulpturen" til Felix Gonzales-Torrez. Denne var å beskue i utstillingen "PASSASJER - Betrakteren som deltaker" på Astrup Fearnley tidligere i år. Torrezs konsept er å la hauger av sukkertøydrops ligge i galleriet, mens betrakteren blir invitert til å forsyne seg. På den ene siden er dette en generøs gest overfor publikum. Man får høre "Værsågod, forsyn deg!". Men man kan også si at gesten eransvarliggjørende. Grådige dropshungrige fingre kan få hele kunstverket til å forsvinne ned i publikums mager.

Formes av publikum

I motsetning til Torrezs dropsskulptur blir «Polylogue» større av at publikum bruker det. Vinjar forklarer at derfor kan ikke «Polylogue» kalles "autogenerert musikk" - det skjer jo ikke automatisk: - Nei, «Polylogue» er generert av publikums bruk av verket. I det ligger det ingen automatikk. Men når publikum bruker det, gir de samtidig informasjon til verket - de legger noe til. Jeg antar at de vil gjøre det på måter som er mer systematisk enn man skulle tro. Så det som i utgangspunktet fortoner seg som støy og kaos vil sannsynligvis få sitt system via publikums bruksmønster.

Antiautonomi

At det er lettere å finne referanser innen bildekunst enn innen musikk, overrasker ikke Vinjar. I følge han holder mange fortsatt fast ved teoretikere som Theodor Adorno innen norsk samtidsmusikk. Sammen med Adorno bejublet de verkets autonomi. Luigi Nonos kritiske innvendinger har i for liten grad blitt tatt til etterretning. Derfor gjentar Vinjar dem gjerne: - Et verk kan ikke være autonomt - eller seg selv nok. Et verk er avhengig av sine referanser utenfor. Lytting har sin dialektikk og publikum er meningsproduserende.

Geniet som gitter

Denne måten å tenke på får naturligvis konsekvenser. Blant annet blir det vanskeligere å geniforklare kunstneren. Men for Vinjar er det bare en fordel: - Dersom man blir geniforklart, står man i fare for å bli ufri. Det blir lett å henfalle til dogmatisme - "Bare jeg gjør det på rett måte - min måte er den geniale". For Vinjar finnes det ikke bare én sannhet, eller bare én måte. For han er det viktigere å stille mange spørsmål enn å gi ett eneste entydig svar.

Gammel kunstdebatt

Ikke dermed sagt at Vinjar gir publikum full kontroll i «Polylogue». Poenget er at ingen har full kontroll. Verken komponist eller publikum. Snarere er det et kunstteoretisk poeng at publikums forståelse og bruk av kunsten er med på å definere den. Dette gjør at man må spørre hvor et verk begynner og slutter. - Slike spørsmål stilte man lenge før man tok i bruk Internett. Men denne måten å jobbe på er relevant for denne typen medier. De gir en økt mulighet til å understreke disse poengene. - Før måtte man skrive lange teoretiske artikler om forholdet mellom komponist og publikum, og grensene for et verk. Nå kan man vise det i praksis. Det er bare å besøke «Polylogue». Om igjen. Og om igjen.